Ordlisten som reddet et opptak om havbruk: Linnea og terminologien

Linnea kom til kurset med en helt konkret oppgave. Hun hadde fått i oppdrag å transkribere et webinar om fiskehelse i oppdrett, to timer med tre talere og mye fagspråk. Skriving og tegnsetting gikk greit for henne, men allerede etter ti minutter satt hun med en håndfull ord hun ikke kunne stave med sikkerhet.

Hun valgte først å skrive slik hun hørte det og rette opp senere. Det er en vanlig løsning, og den fungerer så lenge listen over usikre steder holdes oppdatert. Problemet oppstår når den ikke gjør det, for da blir rettingen en leting som tar lengre tid enn selve transkriberingen.

Da hun leverte første utkast til gjennomgang, hadde jeg som instruktør lagt merke til at samme ord var skrevet på tre ulike måter. Det var ikke slurv, men mangel på en fast rutine. Det var akkurat der vi begynte i modulen om fagord og terminologikontroll.

Vi startet med en enkel regel. Hver gang Linnea var i tvil, la hun inn en markering i teksten og skrev ordet i et eget dokument ved siden av, sammen med tidspunktet i opptaket. Hun stoppet ikke for å slå opp med en gang, fordi det brøt flyten i lyttingen.

Dokumentet ble en rå ordliste. Etter første gjennomlytting hadde hun omtrent førti oppføringer, noen med to eller tre foreslåtte stavemåter. Det virket mye, men hun hadde nå alle problemene samlet på ett sted i stedet for spredt utover to timer med tekst.

Poenget er at oppslag gjøres i bolker. Da kan du se mønstre, for eksempel at flere ord hører til samme fagfelt eller at taleren bruker en forkortelse konsekvent. Slike mønstre er lettere å oppdage når oppføringene ligger side om side.

• Marker tvil i teksten uten å stoppe lyttingen
• Noter ordet og tidspunktet i en egen liste
• Slå opp i bolker, ikke ett og ett

Neste fase var selve oppslagene. Linnea startet med det programmet eller innledningen til webinaret oppga, for arrangører bruker ofte skriftlige ord i lysbilder og beskrivelser. Der fant hun flere av stavemåtene ferdig skrevet av avsenderen selv.

For resten brukte hun ordbøker, offentlige fagtekster og oversikter fra relevante fagmiljøer. Jeg ba henne notere kilden ved hver oppføring, kort og uten omstendelighet. Det høres pedantisk ut, men det gjør at du kan forklare valget ditt om noen senere spør hvorfor et ord er skrevet slik.

Der kildene var uenige, valgte hun den som lå nærmest hvordan taleren brukte ordet i sammenhengen, og la en kort merknad i listen. Noen få ord forble uavklart. De ble stående som spørsmål til oppdragsgiver, ikke som gjetninger i den ferdige teksten.

Da ordlisten var ferdig, brukte Linnea den på to måter. Først søkte hun etter hvert ord i hele transkripsjonen og rettet alle forekomster til den valgte skrivemåten. Deretter leste hun gjennom en gang til med blikket rettet mot ord som ikke stod i listen, men som lignet på dem som gjorde det.

Det andre grepet fanget flere feil enn det første. Et ord som hun hadde hørt riktig, men som var stavet som et annet norsk ord med nesten samme lyd, slapp lett gjennom. Slike feil ser korrekte ut i teksten og oppdages bare når du leter målrettet etter dem.

Ordlisten ble til slutt på rundt seksti oppføringer. Hun lagret den som eget dokument med navn og dato, slik at den kunne følge leveransen eller brukes på neste oppdrag innen samme fagområde.

• Søk og erstatt alle forekomster av valgt skrivemåte
• Les gjennom på nytt og let etter ord som ligner listen
• Lagre listen med tydelig navn og dato

Ikke alt lot seg løse med en liste. En taler brukte et engelsk fagord midt i en norsk setning, og Linnea måtte avgjøre om det skulle stå som det var sagt, i anførselstegn eller i norsk form. Vi gikk gjennom alternativene sammen og landet på å beholde ordet slik det ble uttalt, kursivert første gang.

En annen taler brukte en intern forkortelse som ingen kilder dekket. Her var det riktige å spørre oppdragsgiver, og svaret kom innen en dag. Linnea sa i etterkant at det var en lettelse å ha en rutine for akkurat dette, i stedet for å fylle hullet med et kvalifisert gjett.

Slike avgjørelser blir lettere når du har en fast linje. Hun skrev ned valgene i en kort stilnotis øverst i ordlisten, slik at hele teksten fulgte samme prinsipp fra første til siste minutt.

Før hun leverte, gikk Linnea gjennom sjekklisten fra kurset og la ordlisten ved som vedlegg. Oppdragsgiver svarte kort at det var enkelt å kontrollere teksten mot listen, og at to av stavemåtene ble tatt inn i deres egen interne bruk.

Det er ikke poenget i seg selv, men det viser noe om hva en ordliste gjør. Den gjør arbeidet etterprøvbart. Den som mottar teksten kan se hva som er valgt og hvorfor, og du slipper å forsvare enkeltord fra hukommelsen.

Linnea har siden brukt samme oppsett på nye oppdrag. Hun starter ordlisten før hun begynner å skrive, og fyller den på underveis. Tidsbruken per oppdrag har ikke gått ned dramatisk, men antall rettinger etter levering har falt, og det var nettopp det hun ønsket seg.