
Vanlige feil i talerangivelse og hvordan du unngår dem
Marte Eikeland går gjennom feilene som oftest dukker opp når flere talere skal merkes i en transkripsjon, og viser hvordan du holder teksten ryddig og lett å følge.
Når talerne flyter sammen
Den vanligste feilen jeg ser i innleverte oppgaver, er at to talere havner i samme avsnitt. Det skjer særlig i intervjuer der spørsmål og svar kommer tett, og der intervjueren sier et kort «ja» eller «mhm» midt i svaret. Den som transkriberer hører samtalen som én flyt, og skriver den slik også. Leseren mister da oversikten over hvem som sier hva.
Løsningen er enkel, men krever disiplin: hver gang stemmen skifter, begynner en ny linje med ny talermerking. Det gjelder også når skiftet bare varer et halvt sekund. Hvis et innskudd er så kort at det bryter leseflyten, kan du vurdere å la det utgå, men da må du ha en fast regel for det og bruke den likt gjennom hele filen.
I modulen øver vi på korte lydklipp med raske replikkskifter, slik at øret blir vant til å fange stemmeskiftet før fingrene rekker å skrive videre.
- Ny linje ved hvert stemmeskifte
- Bestem tidlig hvordan du behandler korte innskudd
- Bruk samme regel gjennom hele filen
Uklare og skiftende talernavn
Den andre feilen gjelder selve merkelappene. I én transkripsjon står det «Ingrid», et stykke ned «I.» og lenger ned «Moderator», selv om det er samme person. For leseren ser det ut som tre ulike talere. Det samme skjer når en taler først omtales som «Gjest 1» og senere får navn, uten at de tidligere linjene er rettet opp.
Velg én form for hver taler før du begynner, og hold deg til den. Har du navn fra programmet eller påmeldingslisten, bruker du fornavn eller fullt navn konsekvent. Kjenner du ikke navnet, er «Taler 1» og «Taler 2» helt i orden, så lenge nummereringen ikke endres underveis.
Oppdager du navnet først halvveis, bruker du søk og erstatt over hele dokumentet og leser deretter gjennom én gang til. Det tar to minutter og sparer kunden for forvirring.
Skriv også ned hvordan navnet staves første gang du hører det. Et navn som skrives to ulike måter, ser ut som to personer.
Lyder og pauser som ingen har tatt stilling til
Mange nybegynnere enten ignorerer alle lyder eller skriver ned alt. Begge deler skaper problemer. Skriver du ned hvert host, hver stol som skrapes og hver pust, drukner innholdet i klammer. Utelater du alt, kan en viktig latter, en lang stillhet eller et telefonvarsel som endrer meningen i en replikk, forsvinne.
Tommelfingerregelen i kurset er at en lyd tas med når den påvirker forståelsen eller tonen. En latter som gjør at en uttalelse må leses som spøk, skal inn. Et bakgrunnsbrus skal ikke. Lyder markeres i hakeparentes og med små bokstaver, for eksempel [latter] eller [telefon ringer], og de står på egen linje eller tydelig skilt fra talen.
Avklar med kunden på forhånd hvor mye lydinformasjon som ønskes. Et møtereferat og en dokumentar har ulike behov, og valget bør være tatt før første minutt transkriberes.
- Ta med lyder som påvirker forståelsen
- Hakeparentes og små bokstaver
- Spør kunden om ønsket detaljnivå
Uavklarte passasjer og overlappende tale
Når to personer snakker i munnen på hverandre, velger mange å gjette. Resultatet blir en setning som hører til den ene, men er limt inn hos den andre. Det er en feil som er vanskelig å oppdage ved senere gjennomlesing, fordi teksten ser glatt ut.
Bedre er å skille overlappingen tydelig. Den som snakker først, får sin replikk ferdig, og den andres innskudd settes på egen linje med en markering som [overlappende tale] der det er nødvendig. Hvis en passasje rett og slett ikke lar seg tyde, merkes den som uforståelig, gjerne med tidspunkt, slik at noen kan høre på den igjen senere.
Det er langt mer ærlig og nyttig å skrive [uforståelig 12:41] enn å fylle inn et ord som kanskje stemmer. En leser kan leve med et hull som er merket. Et feil ord som ser riktig ut, kan derimot gjøre skade uten at noen merker det.
Layout som gjør lesingen tung
Selv med riktige talere og riktige lyder kan en transkripsjon bli slitsom å lese. Typiske grunner er lange, ubrutte avsnitt, varierende merking av taler og uregelmessig bruk av kolon, linjeskift og store bokstaver. Leseren bruker energi på å forstå oppsettet i stedet for innholdet.
Sett opp en fast mal før du begynner: talernavn i fet skrift eller med stor forbokstav, etterfulgt av kolon, deretter replikken. Tomlinje mellom hver taler. Tidsmerker med jevne mellomrom eller ved temaskifte, dersom oppdraget krever det. Husk at malen skal gjelde hele dokumentet, ikke bare første side.
I kurset leverer deltakerne samme lydklipp i to oppsett og sammenligner dem side om side. De fleste ser raskt hvilken versjon som er lettest å følge, og tar med seg malen videre til neste oppgave.
- Fast mal for talernavn og kolon
- Tomlinje mellom talere
- Tidsmerker etter avtale med kunden
Slik fanger du feilene før levering
De fleste feilene over oppdager du ikke mens du skriver, men når du leser gjennom med et annet blikk. Jeg anbefaler en egen gjennomgang som bare handler om talere: gå fra topp til bunn og sjekk at hvert skifte har ny merking, at navnene er like hele veien, og at lydmarkeringene følger samme regel.
Neste steg er å lytte til to eller tre tilfeldige steder i opptaket mens du følger teksten. Stemmer talerne med stemmene du hører? Er overlappinger håndtert slik du bestemte? Stikkprøver av denne typen avslører mer enn en rask tekstlesing.
Til slutt: sett deg selv i leserens sted. Hvis du ikke kjente opptaket, ville du forstått hvem som sa hva? Er svaret ja, er transkripsjonen klar. Er du i tvil, er det som regel talerangivelsen som trenger en runde til.
Feil i talerangivelse skyldes sjelden dårlig hørsel, oftere manglende regler. Bestem hvordan talere navngis, hvilke lyder som tas med og hvordan overlapping vises, og hold deg til det fra første linje. En kort gjennomgang kun for talere før levering fanger det meste. Da får leseren en transkripsjon som er lett å følge, uansett hvor mange stemmer som er med i samtalen.